Kollisjonskontrollen

Kollisjonskontrollen omfatter systemer og prosedyrer som har som formål å redusere risikoen for kollisjoner ved å oppdage potensielle konflikter, vurdere risiko og iverksette tiltak når det er nødvendig. Begrepet brukes bredt i luftfart, sjøfart, landtransport og autonome systemer.

Omfanget inkluderer flysystemer som TCAS/ACAS, maritime systemer som ARPA og AIS, samt bil- og togteknologi som avanserte førerassistansesystemer og automatisert nødbrems. I autonome og connected transportsystemer kan kollisjonskontrollen også være del av et helhetlig sikkerhetsrammeverk.

Hovedkomponentene er persepsjon (sensorer som radar, lidar, kamera, AIS), datafusjon, situasjonsforståelse og risikoberegning, beslutning og kontrollhandlinger (for eksempel bremsing, kursendring og gassjustering), samt brukergrensesnitt og kommunikasjonskanaler som V2V og V2I.

Regulering og standarder varierer mellom sektorer. Innen bilsektoren er ISO 26262 for funksjonell sikkerhet og ISO 21434 for cybersikkerhet relevante, mens UNECE-regler regulerer avanserte førerassistansesystemer. I luftfart gjelder TCAS/ACAS; i maritim sektor ARPA og ECDIS.

Fordeler og utfordringer følger av teknikkens natur: kollisjonskontroll kan redusere antall hendelser og alvorlighetsgraden, men pålitelighet av sensorer, miljøfaktorer og mulighet for falske alarmer er viktige begrensninger. Menneskelig faktorer og tillit spiller også en betydelig rolle.

Fremtidig utvikling forventes å inkludere mer omfattende V2X-kommunikasjon, bedre sensorfusjon og bredere implementering i autonome kjøretøy og fartøy.