Koblingskondensatoren

Koblingskondensator, eller coupling capacitor, er en kondensator som brukes til å koble sammen to kretser eller trinn i en elektronisk signalvei samtidig som den blokkerer direkte strøm (DC) og lar vekselstrøm (AC) passere. Den plasseres vanligvis i serie mellom trinnene og fungerer som en blokk for DC-nivåene, mens AC-symbolet overføres.

Prinsipp: I en enkel to-trinnskrets blir koblingskondensatoren del av et høypass-filter sammen med impedansen til kildetrinnet og innmatingen til neste trinn. Den kritiske frekvensen (kuttfrekvens) bestemmes av kondensatoren C og de relevante motstandsverdiene (R_source og R_input): fc ≈ 1/(2π C (R_source + R_input)). Jo større C, desto lavere fc og desto mindre fase- og amplitudeforstyrrelse ved lave frekvenser. Kondensatoren må tåle detDC-biaset som finnes på begge sider, og må enten være ikke-polarisert eller brukes i baklengs parallell for å håndtere signaler som svinger rundt null.

Typer og materiell: Filmkondensatorer (polyester/mylar eller polypropylen) brukes ofte i lyd- og høyfidelitetsapplikasjoner på grunn av lav forvrengning og god stabilitet. Ceramic-kondensatorer kan brukes ved mindre kapitansverdier men kan ha ikke-lineær oppførsel ved høyt spenningsnivå. Elektrolytiske kondensatorer brukes for stor kapasitet i lavfrekvente koblinger når signalet er skjev/biasert, men krever ikke-polarisert utforming eller to enheter i motfase. Valg av viskositet, ESR og temperaturstabilitet varierer etter applikasjon.

Anvendelser: audioutstyr, radiosystemer, sensorgrensesnitt og generelle analoge signaloverføringer hvor DC-isolasjon og bevaring av AC-signalene er ønsket.

Designhensyn: Opprevet spenning må overses av kapasiteten og spenningsklassene; lekkasje og ESR påvirker lavfrekvent respons; temperaturstabilitet og aldring kan endre oppførselen over tid.