Koagulasjonstester

Koagulasjonstester er laboratorietester som vurderer blodets evne til å koagulere og brukes til å diagnostisere blødningsforstyrrelser, trombofili og til å overvåke antikoagulasjonsterapi. De støtter diagnostikk i perioperativt-forløp, ved mistanke om koagulasjonsforstyrrelser og ved monitorering av behandling.

De vanligste screeningtestene er PT (prothrombintid) og APTT (aktiverte partielle tromboplastintider). PT måles ofte som INR (internasjonalt normalisert forhold) og speiler ekstrinsisk/komponentveiens funksjon. TT (thrombin time) gir informasjon om fibrinogen- og trombinrespons, mens fibrinogennivå og individuelle koagulasjonsfaktortester kan utføres ved behov. D-dimer er et markør for aktiv fibrinolyse og brukes i vurdering av tromboemboliske tilstander. Tester av plateifunksjon (for eksempel PFA-100 og aggregometri) vurderer platehemokoagulasjon. Nyere globale tester som viskoelastiske metoder, inkludert thromboelastografi (TEG) og thromboelastometry (ROTEM), gir en helhetlig vurdering av koagulasjonen i hele blodet.

Prøvemateriale og praksis varierer: plasma-baserte tester bruker citratert plasma, mens viskoelastiske tester ofte bruker helblod. Analyseresultater må tolkes i klinisk kontekst og med labens referanseområder. Warfarinbehandling overvåkes vanligvis med PT/INR, mens heparin påvirker APTT; DOACs kan påvirke enkelte tester og krever spesiell vurdering.

Begrensninger inkluderer preanalytiske faktorer, laboratoriemetoder og variasjon i referanseområder. Koagulasjonstester skal alltid ses i sammenheng med klinikk og andre diagnostiske funn.