Kjernefaser

Kjernefaser er seismiske bølger som opptrer når jordskjelv utløser bølger som beveger seg i Jordens kjerne. De kan observeres som signaler på stasjoner etter at bølger har krysset mantelen og kjernen, og de gir verdifull informasjon om kjernens struktur, grenser og tetthet.

De mest kjente kjernefaseene er P-bølger som passerer gjennom mantelen og kjernen, slik som PKP- og PKIKP-faser. PKP-bølger resonerer når de krysser ytre og indre kjerne og vender tilbake mot overflaten, mens PKIKP-bølger også har passasje gjennom innerkjernen. Andre, refleksjons- eller konverteringsfaser ved kjernens grenser inkluderer PcP og ScP. S-bølger blir i stor grad stoppet av den flytende ytre kjernen, men konverteringer ved kjernens grenser gir også indikasjoner om kjernestrukturen.

Analyse av kjernefaser bidrar til å bestemme kjernens dimensjoner og sammensetning, for eksempel radiusen til den indre kjernen og hastighetsprofilen i hele kjernen. Observasjoner av kjernefaser har vært sentrale for å etablere jordens indre struktur, som man i dag modellerer med seismiske modeller som PREM og andre.

Historisk var studiet av kjernefaser avgjørende for Inge Lehmanns innsikt i at en fast indre kjerne finnes innenfor en flytende ytre kjerne, noe som ble publisert i 1936. Siden har globale seismikknettverk samlet data som muliggjør kartlegging av Jordens dype innre og utvikling av bedre modeller av kjernen.