Kalsifikasjoner

Kalsifikasjoner, eller kalsifikasjoner på norsk, er avsetninger av kalsiumsalter i vev og organer. De kan være fysiologiske eller patologiske og i medisin ofte oppdages som radiopaque områder på røntgen- eller CT-bilder. Begrepet brukes om forskjellige typer avleiringer, fra små noduler til linseformede eller stipte flekker.

Årsaker og mekanismer: Dystrofisk kalsifikasjon oppstår i vev som har vært skadet eller dødt (for eksempel etter inflammatoriske prosesser eller vevsskade) med normalt nivå av kalsium og fosfat i blodet. Metastatisk kalsifikasjon skjer når kalsium og fosfat avsettes i normalt vev ved forhøyet serumkalsium eller fosfat, slik ved hyperkalsemi, hyperfosfatemi eller nyresvikt. Det finnes også spesialiserte former som calcific tendinitis eller arteriell kalsifikasjon i aterosklerose.

Vanlige steder og kliniske eksempler: i brystet kan mikrokalsifikasjoner sees på mammografi og gi mistanke om tilstander som kreft eller fibrocystiske endringer; i nyrene eller urinveiene ses nefro- eller nyrestein eller nefrokalsinose; i arterier kan man se kalsifikasjon i aterosklerotiske plakk; i sener og bindevev finner man calcific tendinitt; i hjernen og pinealkjertel kan det forekomme fysiologiske eller patologiske kalsifikasjoner.

Diagnose og håndtering: kalsifikasjoner avsløres vanligvis ved bildediagnostikk (røntgen, CT, mammografi). Videre utredning retter seg mot årsaken – for eksempel behandling av hyperkalsemi, nyresykdom, eller fjerning av stein hvis symptomer eller komplikasjoner oppstår. Mange kalsifikasjoner er inaktive og krever ikke behandling; oppfølging kan være tilstrekkelig.