Kaliumbalansering

Kaliumbalansering er den fysiologiske prosessen som opprettholder konsentrasjonen av kalium i ekstracellulær væske på et normalt nivå. Kalium er det viktigste kationet i intracellulær væske, og kun en liten andel av kroppens totale kalium utgjør den ekstracellulære pools. Den normale serumkalium ligger vanligvis mellom 3,5 og 5,0 mmol/L. Balanseringen skjer gjennom tre hovedregimer: inntak og fordeling mellom celler og ekstracellulær plass, og renal ekskresjon.

Fordelingen mellom intracellulær og ekstracellulær plass styres av Na+/K+-ATPase som transporterer kalium inn i cellene og natrium ut. Insulin, samt β-adrenerge stimuli, fremmer kaliumopptak i cellene og kan senke serumkalium. Acidose fører ofte til frigjøring av kalium fra celler og hyperkalemi, mens alkalose har motsatt effekt og kan forårsake hypokalemi.

Renal ekskresjon er den viktigste endelige reguleringsveien. Kalium skilles ut i distale tubuli og samlerør under påvirkning av aldosteron, natriumreabsorpsjon og signaler fra RAAS-systemet, og derutover påvirkes ekskresjonen av blodvolum, GFR og kaliumnivået i diuretikabehandling eller ved bruk av medikamenter.

Klinisk er kaliumubalansen betydelig: hypokalemi kan forårsake muskelsvakhet og arytmier; hyperkalemi kan også påvirke hjertets ledning. Å identifisere årsaken, overvåke serumkalium og justere diett og medikasjon er sentralt i behandling.

Den primære rollen i kaliumbalansering ligger i nyrene, men hormonell regulering, cellulær skifte og mage-tarmsystemet kan også bidra til å opprettholde balansen.