Instrumentalvariabelmetoder

Instrumentalvariabelmetoder, eller IV-metoder, er en gruppe økonometriske teknikker brukt for å få kausale estimater når den forklarende variabelen er endogen på grunn av forstyrrende faktorer, målsettingsfeil eller simultanitet. Hovedideen er å bruke en eller flere instrumenter som påvirker den endogene variabelen uten å påvirke utfallsvariabelen direkte.

Et instrument må tilfredsstille to sentrale krav: relevans og eksogenitet. Relevans betyr at instrumentet er korrelert med den endogene variabelen av interesse. Eksogenitet innebærer at instrumentet ikke er korrelert med feilledet i den strukturelle modellen og derfor ikke påvirker utfallsvariabelen gjennom andre kanaler enn via den endogene variabelen. Når disse forholdene er oppfylt kan vi identifisere den kausale effekten.

Den vanligste implementeringen er to-trinns minste kvadrater (2SLS). I første steg regres X på Z (og andre exogene kontrollvariabler) for å få predikert X. I andre steg regres Y på den predikerte X for å få et estimat av den kausale effekten. Ved flere instrumenter kan man også bruke GMM eller LIML. Tester som overidentifikasjonstester (Sargan/Hansen J) og svak instrument-test (F-statistikk i første steg) vurderer instrumentenes kvalitet og tillit til identifikasjonen.

Fordeler og begrensninger: IV-metoder kan gi konsistente estimater under gyldige instrumenter selv når X er endogent, men er sensitive for instrumentvaliditet. Svake instrumenter gir bias og store standardfeil. Instrumentvalget er ofte basert på naturlige eksperimenter, policy-endringer eller måter å måle eksogen sjokk på. Om effektene varierer mellom subgrupper, estimeres ofte en Local Average Treatment Effect (LATE) betraktet for komliansgruppen.