Inngangsutgangsfunksjoner

Inngangsutgangsfunksjoner er operasjoner som styrer dataoverføring mellom et datasystem og dets omgivelse, og dekker både inn- og utdata. Begrepet brukes ofte i sammenheng med programvaregrensesnitt og maskinvaregrensesnitt som håndterer kommunikasjon med brukere, lagringsmedier, nettverk og perifere enheter. I praksis beskriver det hvordan data strømmer inn i systemet, behandles eller lagres, og hvordan data strømmer ut.

I programmering betegnes I/O-funksjoner vanligvis som funksjoner som leser eller skriver data og ofte har sideeffekter. Eksempler inkluderer lesing av tastatur eller filer og skriving til skjerm eller nettverk. I/O kan være blokkering (venter til operasjonen er fullført) eller ikke-blokkering, og kan være synkron eller asynkron. Mange språk tilbyr høynivå abstraksjoner som strømmer eller rammer for å håndtere buffering og feil.

I maskinvare og operativsystemer omfatter inngangsutgangsfunksjoner også I/O-subsystemet, driverprogramvare, avbrudd og direkte minne-tilgang (DMA). Enheter kobles via porter og busser, styrt av drivere og OS-planleggere. I utvikling av systemer måles ytelse i latency og gjennomstrømning, og det må sikkerhet og feilhåndtering vurderes.

Designmål inkluderer å gi konsistente grensesnitt mellom applikasjoner og maskinvare, og mellom ulike typer enheter. Standardiserte I/O-rammeverk og biblioteker (for eksempel POSIX I/O, språkspesifikke strømmer) gir portabilitet og enklere utvikling. Avanserte I/O-mønstre inkluderer asynkron I/O, buffering og kanaler for å håndtere høyere krav til ytelse og brukervennlighet.