Inngangsimpedans

Inngangsimpedans refererer til den elektriske impedansen som en kilde eller et nettverk presenterer for en påtrykt spenning eller strøm. Det er et mål på hvor mye motstand en krets gir mot flyt av elektrisk strøm. Konseptet er analogt med motstand i en enkel likestrømskrets, men impedans inkluderer også effekten av reaktans, som er motstand mot endring av strøm og spenning forårsaket av kondensatorer og induktorer i en vekselstrømskrets.

Inngangsimpedans måles i ohm (Ω) og er en kompleks størrelse som har en realdel (motstand) og en imaginærdel (reaktans). Den er definert som forholdet mellom den påtrykte spenningen (V) og den resulterende strømmen (I) ved inngangen til en krets eller et apparat: Z_in = V / I. En høy inngangsimpedans betyr at kretsen trekker lite strøm fra signalkilden, mens en lav inngangsimpedans betyr at den trekker mer strøm.

I mange elektroniske applikasjoner, spesielt innen lyd og radiofrekvensdesign, er det viktig å matche impedansene mellom ulike komponenter i en kjede. For eksempel, for å overføre maksimal effekt fra en signalkilde til en belastning, bør lastens impedans være den komplekse konjugerte av kildens impedans. En høy inngangsimpedans er ofte ønskelig i spenningsforsterkere for å unngå å belaste signalkilden, noe som kan redusere signalnivået. Motsatt kan en lav inngangsimpedans være ønskelig i strømforsterkere for å effektivt drive en last.