Hovednæringene

Hovednæringene er de primære inntektskildene og sysselsettingsgrunnlaget i et område eller hos en husholdning. Begrepet brukes i norsk språk for å beskrive hvilke næringer som utgjør den viktigste økonomiske fundamentet for livsopphold, bosetting og utvikling.

En hovednæring bestemmes ofte av lokale ressurser og geografiske forhold, og måles vanligvis ved andelen av sysselsetting eller inntekt som tillegges vedkommende næring. Husholdninger kan ha en hovednæring (eller flere), og i regional statistikk refererer hovednæringene til sektorene som har størst betydning for området.

Historisk har Norge hatt tradisjonelle hovednæringer som jordbruk, fiske, skogbruk og gruvedrift. I kyst- og distriktskommuner har fiskeriene ofte vært dominerende, mens innland og skogrike områder har vært avhengige av jord- og skogbruk. Etter hvert har industrien, bygg og anlegg, samt tjenesteyting også blitt viktige hovednæringer i mange regioner. Turisme og håndverk har også bidratt betydelig i flere områder.

Verktøy for å vurdere hovednæringene inkluderer næringsstrukturstatistikk, arbeidsmarkedsrapporter og regional planlegging. Diversifisering av hovednæringer bidrar til motstands­kraft mot prisendringer og svingninger i verdensøkonomien, mens spesialisering kan styrke konkurranseevnen i bestemte sektorer.

Når hovednæringer endres, påvirker det bosetting, infrastrukturbehov og offentlige prioriteringer. Offentlig politikk kan legge til rette for utvikling av kompetanse, investeringer i infrastruktur og næringsstøtte som passer regionens naturlige ressurser og langsiktige mål.