Geostationær

Geostationær (ofte forkortet GEO) er en geosynkron bane der satellittens omløpstid er lik Jordens rotasjonstid. Dette gjør at satellitten opprettholder samme vinkelposisjon i forhold til et bestemt punkt på jordoverflaten, slik at den ser ut til å være “stasjonær” på himmelen for en observatør ved jordens ekvator. For at dette skal være mulig må banen være nesten utelukkende ekvatorisk, og inclinering mot jordaksen må være svært liten.

Ved geostationær bane ligger satellitten i en høyde på omtrent 35 786 kilometer over jordens overflate. Avstanden fra jordens sentrum til satellitten er ca. 42 164 kilometer. Omløpstiden tilsvarer Jordens sideriske dag, som er cirka 23 timer og 56 minutter. På grunn av denne spesielle kombinasjonen av avstand og rotasjonspunktet har geostationære satellitter en konstant sub-satelittisk lengde, altså et fast punkt på ekvator som de “sover over”.

Geostationære satellitter brukes hovedsakelig til kommunikasjon, kringkasting og overvåking av værforhold. Fordeler inkluderer enkel festing av antenner og stabilt kontaktforløp over bredt dekningsområde, særlig for landbaserte tv- og telekommunikasjonsnetter. Begrensninger inkluderer begrenset dekning mot polområdene (nesten 90-graders breddegrad er vanskelig å dekke effektivt), behov for kontinuerlig kursjustering (stasjonsholdning) og relativt høy latens for signalene (rundt 0,28 sekund én vei rundt jordbanen). Mange GEO-satellitter når banen via en geostasjonær overføringbane (GTO) med flere brensler og manøvrering før innledende posisjonering i GEO. Oppsett og vedlikehold krever nøyaktig posisjonering og kontroll av bane og inklinasjon.