Fullstendighetsmålinger

Fullstendighetsmålinger er et sett med metoder for å vurdere i hvilken grad et datasett, en registreringsprosess eller en målekampanje dekker det forventede omfanget av observasjoner og variabler. Begrepet brukes i ulike fagfelt, fra statistikk og samfunnsvitenskap til helsedata og naturvitenskap, og fokuserer på hvor mange eller hvilke observasjoner som mangler, samt hvor representativ eller komplett samlingen av data er.

Hovedformålet er å kvantifisere grad av fullstendighet, identifisere hull i dataene og veilede tiltak for forbedring. Måleenhetene kan inkludere andel manglende verdier, fullføringsgrad (prosent av felter eller poster som er fullstendige), og dekningsgrad av variabler eller enheter. I tidsserier og batchbaserte data kan også tidsmessig fullstendighet vurderes.

Metoder og verktøy inkluderer beregning av manglende verdi-rate, analyse av mønstre for manglende verdier (MCAR, MAR, MNAR), samt måling av responssrate i spørreundersøkelser og bruk av imputasjon for å estimere verdier i manglende felter. I befolkningsregistre kan capture-recapture-teknikker gi anslag over ikke-registrerte enheter. Evaluering av rammeverk og dekning av utvalg bidrar også til å vurdere fullstendighet.

Anvendelser og begrensninger: fullstendighetsmålinger brukes i befolknings- og helsedatanalyse, kvalitetskontroll i databaser og i planlegging av datafangstprosesser. En viktig begrensning er at manglende data ofte ikke er tilfeldig og kan innføre skjevheter i analyser hvis de ikke håndteres riktig. Derfor må fullstendighetsmålinger kombineres med vurderinger av usikkerhet og datakvalitetsstyring.