Fortellerposisjon

Fortellerposisjon, i litteraturvitenskapen, betegner synsvinkelen og den narrative holdningen gjennom hvilken en fortelling blir formidlet. Den beskriver hvem som forteller historien, og hva fortelleren vet, tror og velger å avsløre. Fortellerposisjonen påvirker hvordan hendelsene framstår for leseren, hvilken informasjon som blir tilgjengelig, og hvor tett leseren kommer til karakterene og deres tanker.

Vanlige former inkluderer førstepersonsforteller, hvor fortelleren taler i jeg-form og gir inntrykk av å være en av personene i handlingen; og tredje-personsforteller, som er utenfor fortellingen og kan være allvitende eller fokusert på en eller noen få karakterers perspektiv. Allvitende tredje-person forteller har innsikt i flere karakterers tanker og hendelsers sammenheng, mens en begrenset eller selektiv tredje-person fokuserer på én eller noen få karakterer og deler deres kunnskap og synspunkt. I blant brukes ekstern forteller, som observerer ytre hendelser uten tilgang til indre tanker.

Fortellerposisjonen kan også beskrives i forhold til reliabilitet: en pålitelig forteller gir fortellinger som leseren normalt kan stole på; en upålitelig forteller svekker eller utfordrer troverdigheten. Fokalisering refererer til hvilken intensjonell innside eller utsiden leseren får gjennom fortellerens synsvinkel, og hvor subjektiv eller objektiv beskrivelser blir. Valget av fortellerposisjon styrer også emosjonell distanse og tempo, og brukes strategisk for å skape spenning, ironi eller flertydighet.

Anvendelse: I analyse bidrar fortellerposisjonen til å tolke temaer, karakterutvikling og struktur, samt hvordan tid og kunnskap styres gjennom teksten. Begrepet brukes til å diskutere hva leseren får vite, når, og med hvilken grad av nærhet til hendelsene.