fortellerposisjonen

Fortellerposisjonen er et narrativt begrep som beskriver hvem som forteller, og hvilken synsvinkel og tilnærming fortellingen legger seg mellom hendelsene og leseren. Den bestemmer hva som blir formidlet som virkelighet, hvor mye informasjon som deles, og med hvilken intim eller kritisk avstand leseren observerer handlingen og karakterene. Fortellerposisjonen påvirker også tone, pålitelighet og leserens opplevelse av temaer som identitet, makt og moral.

Den består av to hoved dimensjoner: fortellerens person og synsvinkelen (fokalisering). Når det gjelder person, kan fortelleren være i første person (jeg), eller i tredje person (han/hun/den). Førstepersonsfortelleren gir en subjektiv, innlevd og ofte begrenset innsikt i hendelsene. Tredje persons forteller kan være allvitende, som kjenner alle karakterers tanker og bakgrunn, eller begrenset (fokus på én eller noen få karakterer, med tilgang til deres indre liv).

Fokalisering beskriver hvem eller hva leseren får tilgang til gjennom fortellingen. Ekstern fokalisering begrenser seg til ytre hendelser og observasjon, mens intern fokalisering følger karakterens indre opplevelser og tanker. I praksis kan forfatteren skifte synsvinkel mellom kapitler eller scener, bruke flere fortellere, eller benytte fri indirekte tale, som blandet stil der karakterens tale og fortellerens kommentar smelter sammen.

Fortellerposisjonen påvirker leserens troverdighet, nærheten til karakterene og formen på tolkningen av tekstens temaer. Den er et viktig verktøy i fortellingsdesign og brukes bevisst i norsk og internasjonal litteratur.