Finanssløsing

Finanssløsing er et begrep som brukes om bevisst ulovlig eller uetisk atferd som har som formål eller resultat økonomisk vinning på andres bekostning. I praksis dekker det ulike former for økonomisk kriminalitet innen privat sektor, offentlig forvaltning og finansnæringen, som bedrageri, underslag, korrupsjon og hvitvasking av penger. Begrepet brukes ofte om aktiviteter som skaper kunstig verdi eller beriker enkeltpersoner på bekostning av andre.

Vanlige former inkluderer bedrageri mot forbrukere eller bedrifter (falske investeringstilbud, faktura- eller kortsvindel), underslag av midler i en virksomhet, korrupsjon i offentlige eller private anskaffelser, samt skatte- og avgiftsunndragelser. Hvitvasking av illegitime midler og finansiering av kriminalitet regnes også som finanssløsing når midlene ryddes gjennom legitime finansielle kanaler. Innenfor bredere forståelse inngår også innsidehandel og annen markedsmisbruk som gir urettmessig fordel.

Rammeverk og ansvar: i Norge reguleres finanssløsing både av straffeloven og av særlover og forskrifter som gjelder finanssektoren. Økokrim etterforsker mange saker, mens Finanstilsynet fører tilsyn med finansinstitusjoner og setter krav til kontroll og etterlevelse. Forebygging og etterlevelse står sentralt i næringslivet og i offentlig sektor, blant annet gjennom internkontroll, risikovurderinger, etiske retningslinjer og meldingsplikt om mistenkelige transaksjoner.

Konsekvenser: finanssløsing fører til direkte tap for ofre og samfunnet, til rettslige følger som bøter og fengsel, inndragning av midler og erstatningskrav, samt langsiktige skader som redusert tillit til markeder og offentlige institusjoner. Effektiv håndtering av finanssløsing krever styrket tilsyn, robust internkontroll og tydelig ansvarlighet hos både privatpersoner og virksomheter.