Eiendomsrett

Eiendomsrett er den juridiske retten til å eie og disponere over eiendeler. I norsk rett omfatter dette retten til å bruke, nyte og avhende eiendommen innenfor lovens grenser. Eiendomsrett kan gjelde både fast eiendom (som tomter og bygninger) og løsøre, og den gir eieren hovedsakelig eksklusiv kontroll over gjenstanden. Rettighetene står i motsetning til andre rettigheter som bruksrett eller pant, som gir andre tilleggsrettigheter til eiendelen.

Innholdet i eiendomsrett kan deles inn i tre hovedaspekter: usus (rett til å bruke), fructus (rett til å nyte fruktene eller avkastningen) og abusus (rett til å avhende eller endre eiendommen). Disse rettighetene gir eieren ofte betydelig frihet, men er underlagt offentlige regler (for eksempel plan- og bygningsloven, miljølovgivning) og private begrensninger som tinglyste rettigheter og servitutter.

Anskaffelse og overføring skjer vanligvis gjennom kjøp, gave eller arv, og overgangen skjer ved avtale og registrering. For fast eiendom er registrering i grunnboken sentral; den som registreres som eier har rechtsvern og prioritet i forhold til kreditorer og andre parter. For å sikre pengekreving kan eiendommen være gjenstand for pant, og andre rettigheter (servitutter, bruksrett) kan tinglyses for å gjøre dem bindende mot tredjeparter.

Begrensninger på eiendomsrett omfatter både offentlig rett, som plan- og bygningslovgivning, og private rettigheter som tangerer bruks- og innretning. Rettssikkerhet og tvisteløsning tilbys gjennom norske domstoler, hvor eiendomsrett ofte beskyttes av grunnboksregistrering og relevante kontrakts- eller erstatningsregler. Expropriasjon kan forekomme ved offentlige behov, mot full kompensasjon.