Effektkapasiteten

Effektkapasiteten er den maksimale kontinuerlige effekten et system, et anlegg eller en komponent kan levere under gitte driftsforhold. Den måles i watt (W), kilowatt (kW), megawatt (MW) eller gigawatt (GW). I elektriske kraftsystemer brukes begrepet ofte om installert kapasitet eller nominell effekt, som er summen av de nominelle utgangene til generatorer eller andre kraftkilder i et anlegg eller i nettet.

Den faktiske tilgjengelige kapasiteten påvirkes av flere faktorer, blant annet termiske grenser i ledere og transformatorer, kjøling, spenning og effektfaktor, temperatur, vedlikehold og reservekapasitet. I praksis kan kapasitetsgrensen variere over tid og under ulike driftsforhold.

For vekselstrøm brukes ofte en formel som viser hvordan sanne effekten P er avhengig av spenning, strøm og effektfaktor. For trefase systemer gjelder P = √3 × V_L-L × I × cosφ, der V_L-L er fase-til-fase-spenningen, I er strømmen og cosφ er effektfaktoren. For enkeltfase systemer gjelder P = V × I × cosφ. Den nominelle effekten angir den maksimale kontinuerlige effekten under standardforhold.

Det er vanlig å skille mellom installert kapasitet, tilgjengelig kapasitet og kapasitetfaktor (utnyttelsesgrad). Kapasitetfaktoren beskriver hvor stor del av den installerte kapasiteten som faktisk utnyttes over en gitt periode, ofte uttrykt som en prosent.

Effektkapasiteten er en nøkkelparameter i planlegging, drift og nettbalanse i kraftsystemer, og den påvirkes av tekniske, økonomiske og miljømessige forhold.