Kapasitetfaktoren

Kapasitetsfaktor, ofte omtalt som kapasitetfaktor, er et mål på hvor effektivt en elektrisitetskraftkilde utnytter sin installerte kapasitet i en gitt periode. Den angir forholdet mellom faktisk produsert energi og den energi som ville blitt produsert hvis anlegget hadde gått kontinuerlig med full effekt i hele perioden. Formelen er CF = E / (P_inst × Δt), der E er produsert energi (MWh), P_inst er installert effekt (MW) og Δt er perioden i timer.

Verdiene varierer betydelig mellom teknologier og geografier. Generelt har kjernekraft og vannkraft høy kapasitetfaktor, ofte omkring 80–95 prosent for kjernekraft og 30–90 prosent for vannkraft, avhengig av vannføring og drift. Vindkraft ligger vanligvis i området 25–40 prosent for landbasert vind, mens offshore vind ofte har høyere kapasitetfaktor. Solkraft har ofte lavere kapasitetfaktor, typisk i området 10–25 prosent, avhengig av årstid, breddegrad og lokal skygge og klimaforhold.

Kapasitetsfaktor brukes til å sammenligne utnyttelsen av ulike kraftverk og til å beregne investerings- og driftsøkonomi, for eksempel ved beregning av LCOE (nivåkostnad for energi). Den bør ikke forveksles med lastfaktor, som måler forholdet mellom gjennomsnittlig last og topplast i samme periode; kapasitet refererer til potensialet i produksjonen, mens last avhenger av etterspørselen.

Eksempel: En 100 MW solkraftanlegg som produserer 150 GWh i ett år har E = 150 000 MWh. Δt = 8 760 timer. CF = 150 000 / (100 × 8 760) ≈ 0,171, altså 17,1 prosent.

Begrensninger: Kapasitetsfaktoren gir et forenklet mål og kan være misvisende hvis perioden ikke er representativ eller hvis variasjoner i ressursen ikke tas i betraktning. Den gir heller ikke direkte måling av pålitelighet eller evne til å møte etterspørsel.