EØSreguleringer

EØS-reguleringer er det settet med rettsakter som gjelder innenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS). EØS omfatter EU-medlemsstater samt Norge, Island og Liechtenstein, og har som mål å sikre et felles indre marked basert på samme regler som i EU, med enkelte tilpasninger for deltakende land.

Innenfor EØS skiller man mellom regler som er direkte gjeldende og regler som krever nasjonal implementering. EØS-reguleringer er ofte direkte bindende og gjelder i sin helhet i alle EØS-landa uten behov for nasjonal lovgivning. EØS-direktiver utløser derimot at landene selv implementerer kravene i sin nasjonale rett gjennom nasjonale regler og forskrifter innen en gitt frist. Resultatet er at regelverket i stor grad blir harmonisert på tvers av EØS-området.

Institusjonene som styrer EØS-reguleringene inkluderer EØS-komiteen, som vedtar beslutninger om inkorporering av EU-rett i EØS-avtalen, i praksis ved å inkludere EU-akter i EØS-rammen. EFTA Surveillance Authority (ESA) fører tilsyn med etterlevelse av EØS-regelverket i deltakerlandene, og EFTA-domstolen behandler tvister mellom partene i reguleringstålene.

Omfanget av EØS-reguleringer dekker områder som indre marked, konkurranse, offentlige innkjøp, miljø og forbrukervern i varierende grad også enkelte finansielle tjenester. Unntak gjelder områder som faller utenfor EØS eller hvor landene har særskilte forbehold, for eksempel landbruk, fiske og visse områder av finansielle tjenester. Regelverkets praksis legger vekt på å opprettholde rettslig ensartethet og rettssikkerhet i hele EØS.