Dislokasjonslinjer

Dislokasjonslinjer er lineære feil i krystallstrukturen der den regelmessige avstanden mellom atomer er forstyrret langs en viss linje. De representerer topologiske defekter i en krystall og fungerer som naboer til plastisk deformasjon. Rundt en dislokasjonslinje kan man tegne en Burgers-krets; når ruten returnerer til utgangspunktet langs disse kretsene, vil man oppdage en forskyvning lik Burgersvektoren, noe som karakteriserer tilstedeværelsen av dislokasjonen.

De vanligste typene dislokasjonslinjer er kantdislokasjoner og skrudislokasjoner, samt blandede dislokasjoner som harbor egenskaper fra begge. Kantdislokasjoner har en Burgersvektor som er vinkelrett på dislokasjonslinjen, mens skrudislokasjoner har Burgersvektoren parallell med linjen. Dislokasjonslinjene kan bevege seg gjennom krystallivet ved glide langs slipplanes og, ved høy temperatur, ved klatring som innebærer atomdiffusjon. Bevegelse av dislokasjonslinjer er sentral for plastisk deformasjon og materialstyrke; høy dislokasjonsgradient fører til arbeidsharding og økt motstand mot videre deformasjon.

Generering og interaksjon av dislokasjonslinjer er viktige for materialets mikrobildekspansjon. Franks-Read-statutter og andre dislokasjonskilder skaper nye linjer, mens forgreninger, netverk av dislokasjoner og hindre som for eksempel gjengangende partikler eller sekundære faser påvirker bevegelse og alles egenskaper. i polykrystaller kolliderer dislokasjonslinjer med korngrenser og andre hindringer, noe som er en sentral del av Hall-Petch-sammenhengen og den generelle styrken til materialet.

Dislokasjonslinjer er derfor et grunnleggende konsept i metalle kryssering og sammensatte materialers mekaniske oppførsel, og de observeres og studeres ofte med teknikker som transmisjonselektronmikroskopi.