Diffraksjonsintensiteten

Diffraksjonsintensiteten er fordelingen av lys- eller bølgetetthet i diffraksjonsmønsteret som oppstår når bølger passerer gjennom en åpning, rundt et hinder eller gjennom en optisk diffraktor. Den beskriver hvordan intensiteten varierer med vinkel eller bølgelengde og avhenger av kilden, bølgelengden, åpningens form og geometri.

Teoretisk sett kan diffraksjonsintensiteten (for optisk frekvens i Fraunhofer-difffraksjon) knyttes til amplituden til den diffrakte bølgen. For en enkel spalte med bredde a og monokromatisk lys med bølgelengde λ, er intensiteten som funksjon av vinkel θ gitt ved I(θ) = I0 (sin α / α)^2, der α = π a sin θ / λ. En dobbelspalte med avstand d mellom spaltene gir et ekstra interferenselement: I(θ) = I0 cos^2(π d sin θ / λ) (sin α / α)^2.

For en diffraksjonsgrating med N like spalter er intensiteten I(θ) ∝ (sin α / α)^2 (sin(Nβ)/sin β)^2, med β = π d sin θ / λ. Generelt kan intensiteten ses som moduluskvadratet av diffraksjonsamplituden, og den blir ofte referert til som relative intensitetskurver eller intensitetsprofiler.

Observasjoner og anvendelser: Diffraksjonsintensiteten bestemmer plassering og styrke på maxima og minima i mønsteret, og brukes i spektroskopi, optiske instrumenter og i forskning på elektron-, røntgen- og lysofraktasjon. Det er også påvirket av homework kjøspolarsiserings- og koherensegenskaper.