DavissonGermerexperimentet

Davisson–Germer-eksperimentet var et banebrytende kvantemekanisk eksperiment som ble utført i 1927 av Clinton Davisson og Lester Germer ved Bell Telephone Laboratories. Formålet var å teste om elektroner har bølgenatur i tråd med Louis de Broglies bølgelignende påstand, en kjerneidé i kvantemekanikken. Eksperimentet ga direkte bevis på materiebølger ved å vise diffraksjon av elektroner fra en krystall av nikkel.

Metoden involverte en elektronstråle som ble akselerert av en kjent spenning og rettet mot en ren nikkelkrystall i et høyvakuumrør. Når elektroner spredte seg fra krystallen, ble intensiteten målt som en funksjon av spredningsvinkelen ved hjelp av en roterbar detektor og/eller fotografisk plate. Det oppsto et tydelig diffraksjonsmønster med maksimumer som følger Braggs-loven, hvilket indikerte at elektroner diffrakterer som bølger på krystallens plan. De observerte bølgelengdene for elektronene stemte overens med de Broglie-relasjonen λ = h/p.

Betydning: Davisson–Germer-eksperimentet var den første direkte demonstrasjonen av bølgenaturen til elektroner og ga viktig bekreftelse av kvantemekanikken. Resultatene bidro til bred aksept for materiebølger og hadde varig innflytelse på utviklingen av elektronmikroskopi og kvanteteorier om partikkel-bølge-dualitet. Eksperimentet står som et av de tidlige og mest kjente bevisene for at naturen på mikroskopisk nivå følger kvantemekanikkens prinsipper.