Dampdiffusjonsmotstand

Dampdiffusjonsmotstand er et mål på et materiales evne til å motstå passasjen av vanndamp gjennom det. Det er en egenskap som er viktig i bygningsfysikk, spesielt for å kontrollere fuktigheten inne i bygninger og forhindre problemer som kondens, mugg og strukturell skade. Jo høyere dampdiffusjonsmotstand et materiale har, desto mindre vanndamp vil det slippe gjennom.

Konseptet uttrykkes ofte ved hjelp av μ-verdien (my-verdien), som er et dimensjonsløst tall som angir forholdet mellom dampdiffusjonsmotstanden til et materiale og dampdiffusjonsmotstanden til et tilsvarende lag med luft av samme tykkelse. En høyere μ-verdi indikerer et materiale som er mer ugjennomtrengelig for vanndamp. Dampdiffusjonsmotstanden til et helt bygningskomponent, for eksempel en vegg eller et tak, beregnes ved å summere dampdiffusjonsmotstanden til de enkelte lagene i komponenten, multiplisert med deres respektive tykkelser.

Materialer med lav dampdiffusjonsmotstand, som for eksempel visse typer mineralull eller pustende membraner, tillater vanndamp å passere relativt fritt. Dette kan være ønskelig i visse applikasjoner for å la fuktighet slippe ut av bygningen. Materialer med høy dampdiffusjonsmotstand, som dampbremser eller folier, fungerer som barrierer for å hindre vanndamp i å trenge inn i bygningskonstruksjonen, noe som er viktig i kalde klima for å forhindre kondens på innsiden av klimaskjermet. Riktig bruk av materialer med varierende dampdiffusjonsmotstand er avgjørende for et sunt og holdbart bygningsmiljø.