Bloktrykk

Bloktrykk er en trykketeknikk der et bilde, en tekst eller et mønster blir skåret inn i en blokk av tre eller annet materiale. Den avskårne delen blir fjernet, og den opphøyde flaten på blokken blir dekket med blekk. Papiret presses mot blokken, slik at blekket overføres og avtrykket dannes.

Historisk sett oppstod bloktrykk i Kina, sannsynligvis i løpet av Tang-dynastiet (ca. 7.–10. århundre). De eldste kjente bevarte tekst- og bildeblokker ble brukt til religiøse tekster, og Diamond Sutra fra ca. 868 er et tidlig berømt eksempel. Teknikken spredte seg senere til Korea og Japan, hvor den utviklet seg videre til ulike former for billedtrykk. I Europa ble blokktrykk brukt til bokillustrasjoner fra 1300- og 1400-tallet, før trykkpressen med bevegelige typer endret produksjonen og kostnadene ved bokproduksjon.

Graveringen foregår i treverk ved hjelp av gouger og kniver. De delene som skal være hvite fjernes, mens de opphøyde delene beholder blekk og gir avtrykk når blokken trykkes mot papir eller stoff. Forskjeller i materialer og teknikker finnes mellom regioner: Asia har tradisjonelt benyttet vannbasert blekk i mokuhanga, mens europeiske tresnitt ofte ble trykket med oljebasert blekk ved hjelp av en trykkpresse. En senere variant er linolsnitt, som bruker linoleumblokker og ofte er enklere å klippe.

Moderne bruk av bloktrykk skjer primært i kunstneriske trykk, illustrasjoner, plakater og tekstiltrykk. Bloktrykk blir også brukt i undervisning og som en metode for å lære prinsippene for trykkpress og grafisk design. Linolsnitt er en utbredt variant i samtidskunst, og blokker brukes ofte til å lage flere identiske avtrykk som edisjoner.