Biomagnifikasjon

Biomagnifikasjon er den økende konsentrasjonen av miljøgifter i organismer høyere opp i næringskjeden. Den skjer når forurensninger som tas opp av byttedyr, akkumuleres i kroppvevet og videre overføres til predatorer gjennom matspising. Forskjellen mellom biomagnifikasjon og bioakkumulering er at bioakkumulering beskriver oppbygning i en enkelt organisme over tid, mens biomagnifikasjon beskriver økningen mellom ledd i næringskjeden.

Vilkår som fremmer biomagnifikasjon er at stoffene er persistent og fettløselige, slik at de ikke nedbrytes raskt og blir lagret i kroppsfett. Slike kjemikalier inkluderer metylmerkur, PCB og dioxiner. Fordi stoffene ikke lett skilles ut, blir konsentrasjonene høyere for hvert ledd i næringskjeden når rovdyr spiser mange byttedyr.

Eksempler på virkningsfulle forbindelser er metylmerkur i fisk og andre akvatiske organismer, PCB’er og DDT i rovfugl og marine arter. I urbane og økosystemer kan biomagnifikasjon føre til store konsentrasjoner hos toppredatorer som havørn og sjøfugl, med effekter som redusert reproduksjonsevne og nevroatferd. Hos mennesker kan konsum av forurenset fisk bidra til eksponering for disse stoffene, særlig hos gravide og små barn.

Tiltak mot biomagnifikasjon fokuserer på å redusere utslipp og bruken av persistente organiske forurensninger, samt overvåking av miljøgifter i økosystemer og matvarer. Internasjonale avtaler og nasjonale regler har bidratt til reduksjon av flere skadelige stoffer, samtidig som forskning og risikokommunikasjon understøtter beskyttelse av helse og økosystemer.