Bevaringsområder

Bevaringsområder er områder som er utpekt eller forvaltningsmessig definert for å bevare naturtyper, økosystemer, arter og kulturminner av betydning for naturmangfoldet og landskapskvaliteten. Hovedformålet er å sikre biologisk mangfold, økologiske prosesser og tjenestene naturen gir, som vannkvalitet, karbonlagring og friluftsliv.

I Norge skjer opprettelsen ofte i samsvar med naturmangfoldloven og tilhørende forskrifter. Bevaringsområder kan opprettes av statlige myndigheter, fylkeskommuner eller kommuner, i samarbeid med grunneiere og interesserte aktører. Kriterier inkluderer økologisk verdi, representativitet, truede arter eller naturtyper i fare, samt behov for langsiktig forvaltning.

Forvaltningen innebærer normalt en forvaltningsplan og tilhørende bestemmelser som setter rammer for arealbruk, inngrep og bruk av naturressurser. Dette kan blant annet omfatte begrensninger i utbygging, skogbruk, mineralutvinning, jakt og fiske, samt bestemmelser om tilrettelegging for rekreasjon og forskning. I mindre områder kan det også være avgrensede soner med strengere vern enn andre.

Overvåking og evaluering er vanlig for å følge naturtilstand, og forvaltningsplanen kan revideres ved behov. Bevaringsområder er et verktøy som ofte supplerer nasjonalparker og naturreservater, og kan som regel samordnes med andre vernformer og landbrukspolitikk, kulturminnevern og vannforvaltning.

Til slutt: grunneieres rettigheter og plikter i bevaringsområder varierer; samråd med lokalbefolkning og berørte parter vektlegges i beslutningsprosesser.