Basbefolkning

Basbefolkning, eller baspopulasjon, er et begrep som brukes i epidemiologi og demografi for å beskrive den gruppen mennesker som utgjør den underliggende populationen i en studie. Dette er individer som anses å være i risiko for å få den aktuelle tilstanden eller hendelsen, og som fungerer som denominatoren i beregninger av insidens og risiko. En tydelig definert basbefolkning er viktig for at studiens resultater skal være konsistente og replikerbare. Avgrensningen kan omfatte geografisk område, tidsperiode og spesifikke inklusjonskriterier.

Basbefolkningen brukes blant annet for å måle forekomst og for å standardisere tallene slik at ulike grupper kan sammenlignes. Den kan være dynamisk, der personer flyttes inn og ut av kohorten, eller statisk, der den fastsettes ved studiets start og holdes konstant. I kohortstudier er basbefolkningen ofte de personene som er uten sykdom ved start og som dermed er i risiko.

Det er viktig å skille mellom basbefolkningen og målpopulasjonen. Målpopulasjonen er den gruppering forskningen ønsker å generalisere til, mens basbefolkningen er den konkrete gruppen som observeres og måler i studien. Endringer i befolkningen, som migrasjon eller død, må håndteres i analysen og rapporteres. Registreringsdata og nøyaktige definisjoner er sentrale for validiteten.

Eksempel: Et nasjonalt register undersøker insidensen av slag i voksenbefolkningen i 2015–2019. Basbefolkningen består av alle personer i aldersgruppen 40–79 år som var bosatt i landet ved studiens start og som var fri for slag da observasjonen begynte. Nye slag registreres og insidensraten beregnes per 1 000 personår.

Ufordringer inkluderer feilkoding, migrasjon og ufullstendige oppdateringer av befolkningen. En klar og konsistent avgrensning av basbefolkningen er derfor essensiell for pålitelige resultater.