Avgrensingene

Avgrensingene refererer til de bevisste grensene et prosjekt, en studie eller en analyse setter for omfanget. De beskriver hva som inngår og hva som utelates, og bidrar til å definere problemstillingen tydelig samt begrense kompleksiteten. Klare avgrensninger gjør arbeidet mer håndterbart og resultatene mer leselige og repeterbare.

Typiske avgrensningstyper inkluderer geografisk område, tidsperiode, utvalgsgruppe, variabler og fenomener som undersøkes, datakilder og metodisk tilnærming. Man kan også avgrense etter designvalg, for eksempel eksperimentell kontra observasjonsbasert tilnærming.

Eksempel: En studie av klimaeffekter på norsk landbruk avgrenser seg til Norge som geografisk område, perioden 2000–2020, og til utvalgte variabler som avlingsutbytte og produksjonskostnader. Private aktører og data før 2000 utelukkes.

Når avgrensingene kommuniseres i en rapport, bør de være eksplisitte og begrunnede i metodekapitlet eller innledningen. Dette påvirker tolkningen av funnene, generaliserbarheten og mulige skjevheter som følge av utelatelser.

Avgrensingene skiller seg fra begrensninger ved at avgrensningene er aktive valg av omfanget, mens begrensninger refererer til forhold utenfor kontroll som kan påvirke gjennomføringen og resultatene.