Asynkronisering

Asynkronisering er en teknikk for å gjøre arbeid uten å blokkere kjørende tråder eller prosesser. Dette innebærer ofte at oppgaver som I/O-operasjoner eller nettverkskall kjøres i bakgrunnen og returnerer resultater senere. I programvareutvikling skiller man vanligvis mellom synkron og asynkron utførelse: synkron kode venter til en operasjon er ferdig, mens asynkron kode lar andre oppgaver fortsette samtidig. Vanlige modeller inkluderer callbacks, futures eller promises, og asynkron kontrollflyt ved hjelp av async/await eller hendelsesløkker. I klientapplikasjoner forbedrer asynkronisering responsiviteten, siden brukergrensesnittet ikke fryser mens data hentes. I serverside- og distribuerte systemer muliggjør den effektiv utnyttelse av ressurser gjennom non-blocking I/O og parallell utførelse.

Bruksområder inkluderer nettverksforespørsler, fil- og databasesoperasjoner, streaming og sanntidsdata. Fordeler inkluderer bedre skalerbarhet, høyere gjennomstrømning og responsivitet. Ulemper inkluderer økt kompleksitet, feilhåndtering på asynkron måte, og vanskeligheter med feilsøking og testing. Videre må man vurdere konsistensmodeller i asynkrone og distribuerte systemer, hvor data ofte er eventual consistency og konfliktløsning må håndteres. Vanlige mønstre inkluderer asynkrone kall med callbacks, futures/promises og reaktiv programmering. Ved design av systemer bør man balansere behovet for asynkronitet mot krav til pålitelighet, transaksjonsstøtte og feilkontroll.