Arbitrasjon

Arbitrasjon, som ofte omtales som voldgift i norsk sammenheng, er en tvisteløsningsform der partene i stedet for å gå til domstol avtaler at en eller flere nøytrale tredjeparter skal avgjøre saken. Arbitrasjon er vanligvis bindende, det vil si at avgjørelsen er endelig og rettskraftig for partene, med begrensede muligheter for omgjøring eller anke.

En voldgiftsavtale kan være en klausul i en kontrakt eller en separat avtale mellom partene. Slike avtaler fastsetter ofte hvem som velger arbitere, hvilke regler som skal styre prosessen, og hva som skjer dersom partene ikke blir enige om valg av voldgiftspersoner. Voldgift kan være domestisk (innen ett land) eller internasjonal, og oppstår ofte i kommersielle kontrakter, investeringsavtaler og uoverensstemmelser mellom næringsaktører.

Prosessen innebærer vanligvis at partene velger en eller flere arbitratorer, ofte med spesialkompetanse innen relevant område. Parter leverer krav og forsvar, utveksler dokumenter, og avholder høringer. Den endelige avgjørelsen kalles en voldgiftsdom (arbitral award) og er normalt bindende. Hvor avgjørelsen skal avgis, og hvilken rettslig kontroll som finnes, bestemmes av stedet (seat) for voldgiften og tilknyttede regler.

Fordeler ved arbitrasjon inkluderer partenes autonomi, muligheten til å velge nøytrale og ofte ekspert-arbitere, prosedyrens fleksibilitet, konfidensialitet og ofte bedre effekt ved internasjonale tvister gjennom anerkjennelse og håndhevelse i andre land under New York-konvensjonen fra 1958. Ulemper kan være høye kostnader, begrenset rett til å anke eller få dommen omtalt i domstol, og risiko for mindre transparens eller presedens. Internasjonal voldgift brukes mye i handel og investeringer, og ulike institusjoner som ICC, LCIA og SCC tilbyr regler og fasiliteter for prosessen. I Norge reguleres voldgift av nasjonal lovgivning, og praksisen følger ofte internasjonale normer for tvisteløsning.