Arbeidsledigheten

Arbeidsledigheten er andelen av personer i arbeidsfør alder som ikke har arbeid, men som er disponible for arbeid og aktivt søker arbeid eller er registrert som arbeidssøkere. Ledigheten gir et mål på hvor stor del av befolkningen som står utenfor arbeidsmarkedet på grunn av manglende arbeidstilgang. I Norge beregnes ledigheten i tråd med ILOs definisjon og publiseres av Statistisk sentralbyrå (SSB) og NAV.

Ledighetsstatistikken bygger på arbeidskraftundersøkelser og registre over registrerte arbeidssøkere. Tallene varierer over tid og mellom regioner, og de påvirkes av konjunkturer, næringsstruktur og demografi.

Det skilles vanligvis mellom friksjonsledighet, konjunkturledighet og strukturledighet. Langtidsledighet refererer til personer som har vært uten arbeid i lengre tid, og anses ofte som en spesiell utfordring.

Årsakene til ledighet er sammensatte: svingninger i etterspørselen i økonomien, teknologisk utvikling, global konkurranse og endringer i bransjesammensetningen. Ledighet kan få sosiale og økonomiske konsekvenser, blant annet reduserte inntekter, økt avhengighet av offentlig støtte og risiko for utdaterte ferdigheter.

Politikken søker å redusere ledigheten gjennom aktive tiltak, som arbeidsmarkedsopplæring, veiledning, jobbsøkerkurs og subsidier til arbeidsgivere. I Norge administreres dagpenger og andre ytelser av NAV, og tilskudd til nyrekruttering eller omskolering brukes for å lette overgang til arbeid. Arbeidsgivere og myndigheter samarbeider om å styrke arbeidstilbudet og kompetansen i arbeidsmarkedet.