Applikationsservere

Applikasjonsservere er middleware som kjører forretningslogikk og gir essensielle tjenester til klientapplikasjoner. De tilbyr rammeverk og infrastruktur som håndterer transaksjoner, sikkerhet, tilkobling til databaser og meldingssystemer, slik at utviklere kan fokusere på forretningslogikk.

De adskiller seg fra webservere ved at de ikke kun leverer statiske filer, men også dynamisk innhold og komponentbasert logikk som kjøres i en applikasjonsserver. Klienter kommuniserer ofte via standardiserte protokoller og grensesnitt, for eksempel HTTP/S eller distribuert mønster som JMS, avhengig av plattform.

Viktige funksjoner inkluderer livssyklusstyring av applikasjonsmoduler, sikkerhet (autentisering og autorisering), transaksjonsbehandling (JTA/ACID), tilkoblingshåndtering (tilkoblingspooler), feilhåndtering og logging, samt støtte for meldingssystemer, caching og klustring for skalerbarhet og høy tilgjengelighet.

Standards og miljøer: De fleste moderne applikasjonsservere støtter Jakarta EE (tidligere Java EE) og tilbyr implementasjoner som applikasjonskomponenter (servlets, EJB-er), kontainerbasert livssyklus og konfigurasjon. Vanlige kommersielle løsninger er Oracle WebLogic Server og IBM WebSphere Application Server, mens Red Hat JBoss EAP/WildFly og GlassFish er populære alternativer. Tomcat og andre servletcontainere brukes ofte som enklere eller spesifikke komponenter i et større miljø.

Distribusjon og drift: applikasjonsservere kan kjøres on-premises, i private eller offentlige skyer, og støtter containerisering og orkestrering (for eksempel Kubernetes). I praksis tilpasser de seg ofte arkitekturer basert på services eller hybride løsninger, der serverne fungerer som vert for individuelle tjenester eller som backend for frontend-apper. Fordeler inkluderer sentralisert sikkerhet og transaksjonsstøtte; ulemper er kompleksitet, kostnader og leverandøravhengighet.