Apollooppdragene

Apollooppdragene, ofte kalt Apollo-programmet, var NASAs program for å lande mennesker på månen og bringe dem trygt tilbake til jorden. Programmet varte fra 1961 til 1972 og omfattet utviklingen av Saturn V-raketten, kommando-/service-modulen (CSM) og landemodulen (LM). Målet ble satt av president John F. Kennedy og ble realisert gjennom en rekke bemannede tester og månelandinger, med mål om å vise teknologisk overlegenhet og kompetanse i bemannet utforskning.

En tragedie i 1967, Apollo 1-brannen under en jordtest, krevde livet av astronautene Gus Grissom, Ed White og Roger Chaffee. Hendelsen førte til omfattende sikkerhetsoppgraderinger og redesign av programmet. Etter dette fortsatte programmet med en serie tester og månerettede oppdrag som bygde opp erfaring før den første månelandingen kunne finne sted.

Milepæler og planlagte oppdrag følger en typisk progresjon: Apollo 7 var den første mannskapstransporten i bane rundt jorden etter brannen; Apollo 8 ble første menneskelige fartøy til å gå i bane rundt månen og returnere trygt; Apollo 9testet LM i jordbane; Apollo 10 gjennomførte en full måneliknende øvelse i bane med LM. Apollo 11 landet på månen – Armstrong og Aldrin gikk på månens overflate i juli 1969, mens Michael Collins holdt seg i bane rundt månen. De påfølgende landingsoppdragene var Apollo 12, 14, 15, 16 og 17. Apollo 13 feilet i å lande etter en romulykke, men mannskapet kom trygt hjem uten å sette fot på månen.

Programmet avsluttes i 1972 med Apollo 17, og ga opphav til senere samarbeid som Skylab og Apollo–Soyuz, samt teknologier som la grunnlaget for senere bemannet romfart. Apollooppdragene etterlot seg betydelige vitenskapelige prøver fra månen og teknologiske fremskritt innen romfart.