Absorpsjonsteknikker

Absorpsjonsteknikker er metoder der et stoff tas opp i et annet medium gjennom absorpsjon, vanligvis fra en fase til en annen. I absorpsjon flyttes molekyler eller ioner inn i volumet av mediet, i motsetning til adsorpsjon som skjer på overflaten.

Deling i to hovedtyper: fysisk absorpsjon og kjemisk absorpsjon. Fysisk absorpsjon skjer via fysiske krefter (van der Waals, dipol-dipol), er ofte reversibel og påvirkes av temperatur og trykk. Kjemisk absorpsjon innebærer dannelse av kjemiske bindinger mellom absorbanden og absorberende materiale, og kan være mer spesifikk og sterk.

Innen teknikker brukes absorpsjon av gasser i væske for rensing og gassbehandling, for eksempel fjerning av CO2 eller H2S i industrien. Absorpsjonsteknikker spiller også en viktig rolle i analytisk kjemi: absorpsjonsspektroskopi innebærer måling av lys som blir absorbert av en prøve. Vanlige varianter inkluderer UV-Vis absorpsjonsspektroskopi, infrarød (IR) absorpsjonsspektroskopi og atomabsorpsjonsspektroskopi (AAS), samt røntgenabsorpsjonsspektroskopi (XAS).

Instrumentering er typisk enkel og består av en lyskilde, en prøverom eller celle, og en detektor eller spektrometer. Nøkkelparametere er bølgelengde, konsentrasjon og kalibrering. Absorpsjonsteknikker gir kvantitative data og ofte god selektivitet, men resultatene kan påvirkes av prøvens matriks og prøvetakingsforhold.