øyebevegelsesreflekser

Øyebevegelsesreflekser er automatiske motoriske responser som stabiliserer synsfeltet ved hodets bevegelser og ved bevegelser i den visuelle scenen. De gjør at bildet på netthinnen blir forholdsvis stabilt, slik at vi kan opprettholde fokus på objekter i bevegelse og oppleve mindre bilde-slør. Refleksene er grunnleggende for scanning, lesing og orientering i rommet og er mest fremtredende i hjernehjernestammen og kjernebanene som styrer øyemuskulaturen.

Den viktigste mekanismen er vestibulær-øyereflekser (VOR). Semicirkulære kanaler i det indre øret registrerer hodets rotasjon og sender signaler til vestibulære kjerner i hjernehjernestammen. Derfra koordineres motsatte øyebevegelser via oculomotoriske nervesystemet (III, IV og VI) slik at øynene beveger seg i motsatt retning av hodets bevegelse. Resultatet er raske, kompenserende øyebevegelser som stabiliserer synet når hodet beveger seg. VOR kan vurderes ved raske hodetilbøyelser (head impulse test) eller kalorisk stimulering og andre kliniske tester.

Optokinetiske reflekser (OKR) oppstår når en stor visuell scene beveger seg forbi øynene. Øynene følger bevegelsen av scenen (oktopne motoriske responser) og vender deretter tilbake til fixasjon. OKR bidrar til å opprettholde stabilt syn ved gange eller kjøring og virker i samspill med VOR for å redusere visuelt slør under bevegelser.

Nystagmus er et vanlig uttrykk for øyebevegelsesreflekser og beskriver rytmiske øyebevegelser med en rask fase. Nystagmus kan være fysiologisk ved visse stimuli, eller patologisk ved vestibulære, okulomotoriske eller visuelle lidelser.

Klinisk betydning: evaluering av øyebevegelsesreflekser inkluderer tester som HIT, caloric testing og videonystagmografi (VNG) for å lokalisere lesjoner og vurdere vestibulær funksjon og øyesporets integritet.