Åldringsprosesser

Åldringsprosesser, eller biologisk aldring, betegner de kumulative endringene i levende organismer som følger av tid og påvirkning fra miljøet, og som fører til redusert funksjon og økt sårbarhet for sykdom og død. Aldring er et komplekst samspill av prosesser på molekylært, cellulært, vevs- og organsystemsnivå, og mønstrene varierer mellom arter og individer. Begrepet skiller seg fra kronologisk alder ved at biologisk alder best mulig speiler funksjon og helse.

På molekyl- og cellenivå finnes flere kjernemekanismer: telomerlengden forkortes ved gjentatt celledeling; akkumulerte DNA-skader; mitokondriell dysfunksjon; svekket proteostase; og cellulær senescens. Endringer i intercellulær kommunikasjon bidrar til inflammaging, den kroniske lavgradige inflammasjonen ofte til stede ved aldring. Epigenetiske endringer endrer genuttrykk, og stamcelleutarming reduserer vevets evne til fornyelse.

Disse mekanismene påvirker vev og organer slik at funksjon går ned og risiko for aldersrelaterte sykdommer øker, blant annet hjerte- og karsykdommer, nevrodegenerative tilstander, metaboliske lidelser og kreft. Forløp og symptomer varierer mellom vev, arter og individer, og aldring er derfor ofte en kombinasjon av mange fenotyper.

Teorier om aldring inkluderer programmerte teorier, skadebaserte teorier som frie radikaler, og antagonistisk pleiotropi. Forskningen bruker biomarkører som telomerlengde og epigenetiske klokker for å estimere biologisk alder og helseutfall. Livsstilsfaktorer som regelmessig fysisk aktivitet, sunt kosthold, tilstrekkelig søvn og røykfrihet påvirker hastigheten på aldringsprosesser, mens eksperimentell forskning undersøker nye tilnærminger som senolytika og andre helsefremmende intervensjoner.