væskescintillatorer

Væskescintillatorer er radioaktive detektorer som består av en organisk væske som inneholder et scintillerende stoff. Når en ioniserende partikkel, som et alfastråle eller betastråle, passerer gjennom væsken, gir den energi til væskens molekyler. Denne energien overføres deretter til det scintillerende stoffet, som eksiteres og sender ut lysglimt, eller scintillasjoner. Disse lysglimtene er typisk svake og UV- eller synlige, og kan detekteres av fotomultiplikatorrør eller andre lysfølsomme enheter.

Sammensetningen av en væskescintillator varierer, men den inkluderer vanligvis et løsemiddel, en primær scintillator og ofte en sekundær scintillator. Løsemiddelet er et organisk molekyl, for eksempel toluen eller pseudokumen, som bærer energien effektivt. Den primære scintillatoren, som for eksempel PPO (2,5-diphenyloxazole), absorberer energien fra løsemiddelet og sender ut lys. Den sekundære scintillatoren, som for eksempel POPOP (1,4-bis(5-phenyloxazol-2-yl)benzen), kan brukes til å skifte lysets bølgelengde til et område som er mer sensitivt for detektoren, noe som øker deteksjonseffektiviteten.

Væskescintillatorer er spesielt nyttige for å detektere lavenergetiske betapartikler og alfastråler, som ofte produseres i biologiske og kjemiske prøver. De brukes i en rekke anvendelser, inkludert vitenskapelig forskning, miljøovervåking og medisinsk diagnostikk. Metoden, kjent som væskescintillasjons-telling (LSC), er en sensitiv teknikk for å kvantifisere radioaktivitet i ulike materialer. Prøven som skal analyseres, blandes direkte med væskescintillatorvæsken, slik at strålingen fra prøven kan eksitere scintillatoren.