vekstfaktorkommunikasjon

Vekstfaktorkommunikasjon refererer til intercellulær kommunikasjon formidlet av vekstfaktorer — proteiner eller peptider som utskilles av en celle og virker på målcellene ved å binde spesifikke reseptorer. Dette utløser signaleringskaskader som regulerer cellevekst, differensiering, migrasjon og overlevelse. Vekstfaktorer virker i varierende rekkevidde, fra autokrin til parakrin og endokrin i organismen.

Kommunikasjonen foregår ofte gjennom tre hovedmoduser: autokrin (målcellens egen receptorsignal), parakrin (nære celler) og endokrin (via blodet til fjerne celler). Noen vekstfaktorer er også kontaktavhengige (juxtakrin) gjennom membranbundne faktorer. Vanlige reseptorfamilier er reseptor-tyrosinkinaser (RTK), TGF-β-reseptorer og GPCR-er. Bindingen aktiverer kinasesignaler og veier som MAPK/ERK, PI3K-Akt-mTOR, JAK-STAT og PLCγ.

Eksempler på viktige vekstfaktorer inkluderer EGF, VEGF, PDGF, FGF og TGF-β. De driver celleproliferasjon, differensiering og angiogenese, og er sentrale i utvikling, vevsreparasjon og homeostase. Dysregulering av vekstfaktorkommunikasjon er knyttet til sykdommer som kreft, fibrose og diabetesrelaterte komplikasjoner. Klinisk utnyttelse omfatter anti-VEGF-terapier, EGFR-inhibitorer og tyrosinkinasehemmere; mekanismer for resistens utfordrer behandlingen.

Reguleringen av signalene skjer gjennom kontroll av reseptoraktivering, internalisering og degradering, samt negative tilbakemeldinger og fosfataser. Det lokale mikromiljøet og ekstracellulær matriks former responsen og gjør vekstfaktorkommunikasjon til et komplekst og dynamisk system.