væskesaturasjon

væskesaturasjon refererer til tilstanden der en løsning er fullstendig løst i et gitt løsningsmiddel, slik at ingen ytterligere løsningsmidshow sin falt er mulig uten at en av tilføyelsene (enten løsort eller løsemiddel) må fjernes eller endres. I denne tilstanden er løsningsmiddelets evne til å løse et spesifikt stoff på sitt maksimale nivå, og eventuelt overskudd vil preferere å forbli i en annen fase, for eksempel som fast stoff eller som en annen væske.

Den kalles også for en ekstrem løsning, og dens evne til å absorbere eller holde på et bestemt løsemiddel eller løsningsmiddel avhenger av faktorer som temperatur, trykk og den kjemiske strukturen til substratet. Væskesaturasjon kan måles ved å bestemme den maksimale konsentrasjonen av løselig stoff som kan oppnås ved gitt temperatur og trykk. En enkel metode er tilsetterørk og etter synlig tegn på at løsningsmiddelet ikke tar opp mer løselig stoff.

I praktiske anvendelser er det viktig i blant annet kjemisk prosessindustri, landbruk og tekstilproduksjon, fordi justering av varme eller addityler kan endre solubilitet og dermed påvirke produktkvalitet. Væskesaturasjon må også nøye vurderes i miljøvitenskap for for eksempel vannkvalitet og oppdrift av forurensende stoffer. Til slutt er væskesaturasjon når i den dyptgående studien av faseoverganger og termodynamisk likevekt et grunnleggende begrep som gjør det mulig å beskrive og forutsi oppførselen til blandingen under endrede forhold.