utvidelsesbaserte

Utvidelsesbaserte systemer refererer til programvare som er konstruert for å la ny funksjonalitet legges til gjennom utvidelser eller plugins. Kjernen tilbyr åpne utvidelsespunkter og kontrakter som gjør det mulig å laste inn, aktivere eller oppdatere tilleggsmoduler uten å endre hovedapplikasjonen. Dette muliggjør tilpassing etter brukerbehov og ulike bruksområder.

Nøkkelaspekter ved utvidelsesbaserte arkitekturer inkluderer modulær design, tydelige grensesnitt (kontrakter), og mekanismer for versjons- og avhengighetsstyring. Sikkerhet og stabilitet prioriteres ofte gjennom isolasjon av utvidelser, kontroll over tilgangsprivilegier og mulighet for sandkasing eller godkjenning av tredjepartsutvidelser. Dagens systemer bruker ofte dynamisk lasting og oppdatering av utvidelser uten nedetid.

Fordeler ved denne tilnærmingen inkluderer høy fleksibilitet, mulighet for rask tilpasning til spesifikke behov, og enklere evolusjon av funksjonalitet uten å omarbeide kjernen. Ulemper kan være økt kompleksitet i vedlikehold og testing, risiko for kompatibilitetsproblemer mellom kjernen og eldre eller skreddersydde utvidelser, samt potensielle ytelses- og sikkerhetsutfordringer knyttet til mange tredjeparts-komponenter.

Eksempler på utvidelsesbaserte systemer finnes innenfor nettlesere, som tilbyr omfattende plugin-økosystemer; innholdsstyringssystemer som WordPress og Drupal; og utviklingsmiljøer som Eclipse eller Visual Studio, som bruker utvidelser for å tilføre verktøy og funksjonalitet. Begrepet står i nærheten av plugin-arkitektur, mikrokjerne-design og komponentbasert programvare, og beskriver en tilnærming der utvidelser er førsteordens måte å utvide systemets kapasitet på.