undertekstning

Undertekstning er prosessen med å legge tekst på skjermen som gjengir tale, fortellerstemme og andre lyd- og visuelle elementer i audiovisuelle produksjoner. Teksten kan også beskrive lyder og scenebeskrivelser for å gjøre innholdet mer tilgjengelig. Det finnes to hovedtyper: åpne undertekster som alltid er synlige, og lukkede undertekster som seeren kan slå av og på. Undertekstning brukes ofte for døve og hørselshemmede, men også for oversettelser og språkinnlæring.

Prosessen omfatter transkripsjon av tale, oversettelse der nødvendig, tidskoding og tekstformatering, slik at teksten kommer i takt med bilde og lyd. Teksten må være lesbar og korrekt fordelt på linjer og koder. Vanlige filformater for lagring og distribusjon inkluderer SRT, WebVTT og TTML, mens kringkastingsmiljøer ofte bruker andre tidskodede formater. Strømmetjenester og videoplattformer støtter vanligvis WebVTT eller SRT for nettbasert undertekstning.

Automatiserte verktøy basert på talegjenkjenning brukes mye, men krever ofte menneskelig redigering for å sikre nøyaktighet, naturlig språk og riktig skilting mellom talere. Kvalitetskrav inkluderer nøyaktighet, synkronisering, lesbarhet, begrenset setningslengde og riktig beskrivelse av lydforhold. Regler og retningslinjer for tilgjengelighet varierer mellom land og plattformer, men målet er å gjøre videoinnhold tilgjengelig for et bredt publikum.

Historisk har undertekstning utviklet seg fra tidlige filmbånd og teletekst til dagens digitale strømmeteknologier. I moderne produksjon inngår undertekstning ofte tidlig i arbeidsflyten, og teknologiene støtter samarbeid mellom transkripsjon, oversettelse, timing og kvalitetskontroll for å levere pålitelige undertekster i flere språk.

---