underkompensasjon

Underkompensasjon betegner at den økonomiske erstatningen eller ytelsen som gis etter en hendelse er lavere enn de faktiske tapene eller behovene den rammede har. Begrepet brukes i ulike sammenhenger, blant annet offentlige ytelser, arbeidsskadeordninger, forsikring og rettslig erstatning. Hva som anses som tilstrekkelig kompensasjon varierer mellom land, regelverk og kontekst, og innebærer ofte beregningsmodeller, tak og avkorting i ytelser.

I offentlige ytelser og arbeidsskadeordninger beregnes ofte erstatningen som en prosentandel av tidligere inntekt og kan være begrenset av tak, fradrag eller andre regler. Dersom ytelsen ikke dekker realitetene ved inntektstap, økte levekostnader eller nødvendige medisinske utgifter, kan kompensasjonen være underkompensert.

I forsikringer kan underkompensasjon oppstå fordi utbetalingen dekker bare avskrivede eller dokumenterte kostnader, og ikke alle tap. Faktorer som avskrivning, lavere erstatningsbeløp enn nytteverdi, egenandeler og begrensninger i polisen (dekning, unntak, maks-beløp) kan føre til at erstatningen ikke fullt ut dekker skaden.

Årsaker inkluderer forenklede beregningsmetoder, manglende oppjustering for prisstigning eller inntektsutvikling, utilstrekkelig vurdering av individuelle behov og juridiske rammer som setter tak eller vilkår som begrenser utbetalingen. Konsekvensene kan være økonomisk press, misnøye med ordningen og mindre incentiver til å søke riktig erstatning.

For å motvirke underkompensasjon foreslås ofte regelverksendringer som indeksregulering av ytelser, erstatning til faktiske kostnader og behov, bedre kartlegging av individuelle behov og klare regler for justeringer og tillegg.