ubåtkrigføring

Ubåtkrigføring er bruken av undervannsbåter i krigføring for å påvirke fiendens operative evne gjennom å angripe skip, forstyrre handelsruter og kontrollere havområder. Hovedmålet er å svekke fiendens logistikk og sjøbaserte ressurser ved overraskelsesaksjoner, blokkade og risiko for maritim transport.

Historisk sett ble ubåten et avgjørende verktøy i første halvdel av 1900-tallet. I første verdenskrig utviklet Tyskland effektiv U-båtkrigføring rettet mot britiske konvoier og havner. Den uinnskrenkede ubåtkrigen i 1915–1916 førte til omfattende mottiltak fra allierte og bidro til USAs inntreden i krigen. Under andre verdenskrig var tysk U-boot-krigføring sentral i atlanterhavskrigens første fase, ofte organisert i so-called wolfpacks som angrep konvoier. Allierte motmidler inkluderte konvoisystemer, eskortefartøy, luftovervåkning og teknologiske fremskritt for anti-submarine warfare (ASW).

Teknologi og taktikk har utviklet seg betydelig. I krigsårene var diesel-elektriske ubåter dominerende, mens oppklaring av fiendtlige ubåter ble forbedret av sonar (opprinnelig ASDIC), dyptplasserte sprengladninger og senere avanserte våpen som Hedgehog- og rakettbaserte løsninger. Etterkrigstiden og den kalde krigen innebar en skiftning mot strategisk ubåtkrigføring med atomdrevne ubåter og ubåter som bærer missiler, noe som gjorde havet til en viktig avskrekkingsarena. Samtidig ble antiubåtoperasjoner og overvåkningssystemer utviklet for å oppdage og nøytralisere trusselen.

Lovverk og praksis rundt ubåtkrigføring er regulert av folkerett og konvensjoner som har forsøkt å avklare forholdet mellom å angripe handelsfartøy og å beskytte nøytrale skip, med fokus på behovet for protestbasert og proporsjonal bruk av uinnskrenket eller begrenset ubåtkrigføring i ulike krigsperioder.