transaksjonsmodeller

Transaksjonsmodeller er rammeverk som beskriver hvordan operasjoner som endrer tilstanden i et datasystem organiseres, koordineres og feilhåndteres. De angir hva som regnes som en vellykket transaksjon, hvilke garantier som gis for datakonsistens og holdbarhet, og hvordan gjenoppretting skjer etter feil. Modeller brukes i databaser, meldingssystemer og distribuert programvare for å sikre pålitelighet og forutsigbarhet.

Den tradisjonelle modellen hviler på ACID-prinsippene: Atomicitet sikrer at alle deloperasjoner i en transaksjon enten fullføres eller rulles tilbake. Konsistens opprettholder systemets gyldige tilstand. Isolasjon hindrer samtidig kjøring i å påvirke hverandre. Holdbarhet (durability) sikrer at fullførte endringer vedvarer etter systemkrasj. For å oppnå dette bruker mange databaser låsing eller multiversjonell kontekst (MVCC) og transaksjonslogg.

I distribuert miljø brukes protokoller som to-fase-commit (2PC) og tre-fase-commit (3PC) for å oppnå konsistente utsjekk på tvers av deltakere. Slike protokoller krever koordinasjon og kan føre til venting eller blokkering ved feil, noe som påvirker tilgjengelighet og ytelse.

Langvarige og komplekse transaksjoner behandles ofte med sagas. En saga består av en serie lokale transaksjoner der feil håndteres av kompenserende handlinger som gjenoppretter eller ruller tilbake tidligere trinn. Sagas kan være orkestrerte (sentral koordinering) eller choreografiske (uavhengig samspill mellom deltakerne).

Nestede transaksjoner er en annen modell som tillater undertransaksjoner, mens kompensering og idempotens spiller sentrale roller i feilhåndtering. Valg av modell avhenger av krav til konsistens, ventetid og systemets feiltoleranse. ACID gir sterke garantier, men kan være utfordrende i høytytende distribuerte miljøer, hvor alternative tilnærminger som sagas og eventual consistency ofte benyttes.