trafikkstrøm

trafikkstrøm betegner bevegelsen av kjøretøy langs veier og motorveier og beskrives ofte ved tre hovedvariable: tetthet k (kjøretøy per kilometer), gjennomsnittlig fart v (km/t) og trafikkstrøm Q (kjøretøy per time). Forholdet mellom disse variablene kan oppsummeres med Q = k × v. Det fundamentale diagrammet i trafikkteori viser hvordan strøm og hastighet endres når tettheten varierer, og brukes som grunnlag for analyse av trafikkopplevet kapasitet og flaskehalsvirkninger.

Data for trafikkstrøm samles inn ved hjelp av sensorer i veibanen som loop-detektorer, kameraovervåkning og data fra GPS eller mobiltelefoner. Slike data muliggjør måling av Q, v og k i sanntid, kartlegging av mønstre og støtte sanntidsstyring, vedlikehold av kapasitet og langsiktig planlegging av veisystemer.

To hovedtilnærminger brukes i modellering: makroskopiske modeller som Lighthill–Whitham–Richards (LWR) som beskriver trafikk som en kontinuerlig væskestrøm og bevarer kjøretøyflyt, og mikroskopiske eller bilfølger-modeller (for eksempel Gipps eller Intelligent Driver Model) som simulerer individuelle kjøretøy og føreradferd. Det finnes også mesoskale modeller som kombinerer egenskaper fra begge nivåer og er brukbare i praktisk trafikkplanlegging.

Fenomener i trafikkstrøm inkluderer overganger fra fri flyt til synkronisert flyt og kødannelse ved flaskehals, ulykker eller utilstrekkelig kapasitet. Kapasitet kan falle ved flaskehals, veiskjøter, kurver eller hendelser, ofte ledsaget av hysterese og lokale variasjoner i strøm og hastighet.

Anvendelser omfatter utforming og dimensjonering av veier, optimalisering av signalprogrammering, sanntidsstyring av trafikkflyt, incident management og langsiktig transportplanlegging. Trafikkstrøm-modeller brukes også til å evaluere tiltak som hastighetsgrenser, kapasitet og prisbaserte insentiver.