tilbakevirkning

Tilbakevirkning, eller tilbakevirkende kraft, betegner juridisk virkning som gjelder forhold eller hendelser som fant sted før en lov eller et vedtak trådte i kraft. Formen for tilbakevirkning kan være rettet mot en spesifikk sak eller bredere rettsanvendelse.

I praksis skiller man mellom retroaktiv anvendelse av regler og den ordinære, prospektive effekten. Tilbakevirkning kan være ønsket i situasjoner der en regel eller et vedtak korrigerer tidligere misforståelser, skaper rettsvern eller gir mildere konsekvenser for personer som har handlet under en tidligere rettstilstand. Samtidig er tilbakevirkning ofte omfattet av strenge grenser i mange rettssystemer.

I strafferetten er anvendelse av tilbakevirkning ofte begrenset av prinsipper mot ex post facto og mot at straffen blir skjerpet for forhold som allerede var avsluttet etter den gamle loven. Et viktig unntak er lex mitior: dersom en ny lov gir mildere straff, kan den anvendes retroaktivt i stedet for den strengere, eldre loven. Dette er ment å sikre rettferdighet og forutsigbarhet i kriminell rettsforfølgning.

I sivil- og forvaltningsrett kommer tilbakevirkning vanligvis til uttrykk gjennom overgangsbestemmelser og regler som angir hvilke saker og rettsforhold som omfattes, samt hvordan tidligere handlinger skal vurderes etter den nye loven eller vedtaket.

Tilbakevirkning er et verktøy som kan fremme rettferdighet og rettsforutsigbarhet i enkelte situasjoner, men det må balanseres mot behovet for stabilitet og forutsigbarhet i rettsordenen.