Talehandlingenes teori ble systematisert av J. L. Austin i verket How to Do Things with Words, som introduserte ideen om illokutionære handlinger og det faktum at ytringer kan virke som handlinger. John Searle videreutviklet planen ved å legge vekt på klassifikasjoner og regler som styrer hvordan ytringer fungerer i samhandling. En viktig distinksjon i teorien er mellom locutionary act (selve uttalelsen og dens betydning), illocutionary act (den innbands handlingen ytringen gjennomfører), og perlocutionary act (effekten på mottakeren).
I den tradisjonelle inndelingen deles illokutionære handlinger ofte inn i fem hovedkategorier: assertives (påstander og utsagn som beskriver verden slik taleren oppfatter den), directives (henstillinger og forespørsler som får mottakeren til å gjøre noe), commissives (løfter og forpliktelser til å gjøre noe), expressives (uttrykk for talerens holdning eller følelsesmessige tilstand), og declarations (handlinger som endrer tilstanden i omgivelsene ved å erklære noe, som å døpe eller utstede en beslutning). Perlokutionære effekter beskriver konsekvensene av ytringen som oppstår i mottakerens reaksjon.
Talehandlingenes teori brukes bredt i studier av kommunikasjon, språkbruk og språkforståelse, samt i juridiske og politiske kontekster der tale handler om å gi ordre, inngå forpliktelser eller formelt erklære noe. I moderne anvendelse, inkludert språkdidaktikk og naturlig språkbehandling, blir identifikasjon av talehandlinger viktig for tolkning av intensjon og intensjonens effekt i samtaler og tekster.
Kritikk har påpekt at inndelingen i fem kategorier kan være for rigid og at kontekst, maktforhold og kulturelle normer i stor grad påvirker hvordan en ytring blir oppfattet og hvilken talehandling den faktisk utløser. Moderne tilnærminger legger større vekt på fleksibilitet, kontekst og samhandlingen mellom talehandlinger, mens begrepet fortsatt brukes som et nyttig verktøy for å analysere kommunikasjon og språkbruk.