strålingsbaserte

Strålingsbaserte betegner teknologier, metoder eller fenomener som er avhengige av stråling. Dette inkluderer både ioniserende stråling, som røntgen-, gammastråling og stråling fra radioaktive kilder, og ikke-ioniserende stråling, som synlig lys, infrarød stråling og radiobølger. Begrepet brukes bredt for systemer der stråling er arbeidsgrunnlaget, analyseverktøy eller kommunikasjonsmedium.

Grunnprinsippene bak strålingsbaserte systemer er at en kilde avgir stråling som sprer seg gjennom rommet, interagerer med materie og dermed gir målbare effekter. Detektorer omdanner denne interaksjonen til elektriske signaler som kan tolkes av instrumenter. Høy intensitet og dose knyttet til strålingen må kontrolleres, og sikkerhet står sentralt. Eksponering vurderes ofte med dosimetri og følger regulatoriske krav for å beskytte mennesker og miljø. ALARA-prinsippet (as low as reasonably achievable) brukes som retningslinje for å minimere eksponering.

Anvendelser av strålingsbaserte metoder er mangfoldige. Innen helsevesenet brukes diagnostiske teknikker som røntgen og CT, samt nukleærmedisin som PET og SPECT, i tillegg til strålebehandling ved ekstern bestråling eller brachyterapi. Industriell sektor benytter røntgenradiografi og andre ikke-destruktive tester for å undersøke materialer og strukturer. I forskning brukes stråling blant annet i spektroskopi og krystallografi, hvor stråling gir innsikt i sammensetning og struktur. Komplementært brukes radiobølger og optiske stråler i kommunikasjon og målinger, som igjen gjør strålingsbaserte systemer viktige i miljøovervåking og analyse.

Sikkerhet, regelverk og kostnader er sentrale faktorer som påvirker utvikling og anvendelse av strålingsbaserte løsninger.