spesialbruk

Spesialbruk er et begrep som brukes i plan- og byggesaksbehandling i Norge for å markere områder eller arealer der bruken krever særskilt hensyn og styring. Det er ulikt ordinær utnytting som boliger, næringsvirksomhet eller generell industritom. Spesialbruk beskriver aktiviteter som ofte har betydelige konsekvenser for sikkerhet, miljø eller infrastrukturen, og som derfor krever mer omfattende planlegging og regulering.

Denne typen bruk kan gjennomføres gjennom kommunale reguleringsplaner eller detaljerte planer hvor arealet er avgrenset og hvor spesielle krav knyttes til blant annet sikkerhet, støy, utslipp og trafikkforbindelser. Prosessen kan også innebære innledende konsekvensutredninger eller miljøkonsekvensutredninger, offentlige høringer og samråd med relevante myndigheter og berørte parter. I tilfeller som involverer kritisk infrastruktur eller nasjonal interesse, kan det også være behov for beslutninger på overordnet nivå.

Typiske eksempler på spesialbruk inkluderer energiproduksjon som vind- og solkraftanlegg, amplere eller anlegg for vannkraft, militære eller forsvarsrelaterte installasjoner, flyplasser og annen transportinfrastruktur, større avløps- og renseanlegg, avfallsanlegg, farlige industrier og større telekommunikasjons- eller kringkastingsinfrastruktur. Dette er imidlertid ikke en uttømmende liste, og spesialbruksområder kan variere mellom kommuner og regionale planer.

Mål med spesialbruk er å sikre trygge og bærekraftige løsninger som ivaretar både samfunnsbehov og omgivelsene, samtidig som det gir forutsigbarhet for bygging og drift. Spesialbruk påvirker ofte utviklingspotensialet i omkringliggende områder og kan medføre lengre behandlingstid og strengere krav til utforming og drift.