slitasjestyrke

Slitasjestyrke, eller slitasjemotstand, er evnen et materiale har til å motstå materialtap som følge av kontakt mellom overflater under friksjon. Den beskriver hvor lenge et komponent beholder dimensjoner og funksjon i en slitasjesituasjon, og den avhenger av både materialets egenskaper og driftsmiljøet. Slitasje kan være adhesiv (skapet av små flankbruk ved at asperiter griper hverandre og avmonteres), abrasiv (sliping av harde partikler mot overflaten), eller korrosjonsassistert/erosiv, der kjemisk nedbrytning bidrar til fasetap.

Måling og vurdering av slitasjestyrke gjøres gjennom standardiserte tester som gir kvantitative data. Eksempler er pin-on-disk-test (ASTM G99) og block-on-ring-test (basert på ASTM G65), som måler volum- eller massetap under kontrollerte belastninger, hastigheter og miljøforhold. Resultatene presenteres ofte som slitasjerate eller motstand under spesifikke testbetingelser, og brukes til å sammenligne materialer eller vurdering av behandlinger og coatinger.

Faktorer som påvirker slitasjestyrken inkluderer hardhet og mikrostruktur, sprekk- og bruddmotstand, overflatefinish, og tilstedeværelse av harde faser (for eksempel karbider). Driftsforhold som belastning, hastighet, temperatur, fuktighet og tilstedeværelse av smøremiddel spiller også en viktig rolle. For å forbedre slitasjestyrken kan man benytte overflatebehandlinger og belegg (PVD/CVD, nitriding, carburering, oksydundring), bruk av bedre smøremidler eller smørefilmer, samt mekanisk bearbeiding og riktig påkledning av komponentene.

Materielle kategorier med høy slitasjestyrke inkluderer herdet stål, karbid- og keramiske materialer, samt overflatebelagte eller belagte produkter som diamond-like carbon. Slitasjestyrke er derfor sentralt i design og livssyklusanalyse av mekaniske systemer og verktøy.